fint vel.

Jeg er ingen mor, jeg har ingen barn. Men for straks ett år siden ble vi skjenket et lite jentebarn i form av en liten søster og den kjærligheten jeg føler for henne er så utrolig altoppslukende. Tårene triller av glede bare jeg tenker på henne og brystet føles ømt av alle følelsene som trenger på. Jeg elsker henne med alt jeg er og alt hun er. Jeg elsker henne over alt. Og dette er en følelse jeg ikke visste det var mulig å oppleve, aldri har noe trigget meg på denne måten. Fredrikke - jeg skal passe på deg. Alltid.

Nei nei nei nei. I natt giftet jeg meg igjen. Vi giftet oss igjen. Og ingenting var planlagt, plutselig var dagen der imorgen og buketten, kjolen, bilen, fotografen, ingenting var i orden. Ingenting var planlagt. Og selv om jeg gang på gang skjønte at øyh det er imorgen OM ET ÅR så glemte jeg det igjen og igjen og fortsatte å være stressa. Og mannen? Så rolig atte.

Det slår meg oftere og oftere hvor fint det hadde vært å bare reise langt unna, bare være oss to, ikke måtte planlegge, ordne, styre.

Ikke for det, han må jo fri først. Ikke for det. Men jeg tror at jeg kanskje bare vil reise bort.

Dagens lydspor: Veronica Maggio - Satan i Gatan

Sambo da jeg sånn smått oppgitt påpeker at bloggenabo og supertwitrer, som forøvrig er selverklært feminist, fortsatt ikke hilser på meg etter snart 2 år med samme ytterdør:

- Men det er ikke sånn at du provoserer eller irriterer henne på en eller annen måte da? Med måten du er på?
- ?
- Ja, siden du er så pen og sånt?

Supert, mannen, supert.

Det gikk så langt at han satte øynene i meg, holdt meg fast. “Av og til forestiller du deg ting som er så utrolig langt fra sannheten”. Igjen hadde jeg påstått at jeg aldri blir syk. Jeg har et helt fantastisk imunforsvar. Og etter denne våren her var jeg sikker på at det joda, det var helt helt helt sant. Helt til han påpekte at jeg hadde gått rundt med slimete lunger hele forrige vår og hele forrige høst og at dette - dette måtte være et lykketreff men nå var det over også for denne våren. For jeg hadde hostet med intervaller på halvtimen hele natten gjennom. Så ille var det, at han ikke en gang kom innom soverommet for å si farvel siden jeg endelig hadde falt inn i noe som kunne sammenlignes med søvn.

“Nå må du virkelig gi deg. Du er syk. Du drar ikke på trening. Du drar ikke på skolen. Du blir her hjemme. Hører du? Du har blitt din mor.”

Eksamenstiden er over meg og som vanlig er ikke noe som helst som har med Westerdals å gjøre likt det som har med andre skoler å gjøre. Derfor sitter jeg ved spisebordet som står i stua siden vi fortsatt ikke har fått flyttet det inn på kjøkkenet etter den så smått langvarige 17mai-frokosten, rydder i Spotify, finner ut hva vi har brukt opp pengene våre den siste måneden på (vi har snakket om å gjøre det de siste 7 årene. NÅ finner jeg tid), skriver i kladdeboken min med fine farger og vurderer om det kanskje ikke er på tide å vaske over gulvet. Eller rydde i matskuffen. Eller. For selv om skolen i seg selv er anderledes og eksamenen er anderledes er ikke eksamensreaksjonen min anderledes. Syk. Og med eksamen. Jei. I love my life. I tillegg er det sol ute. Ute. Fnaff.